"Bingentårnet"/"Stratos" på Kråkås

Tilbake til start
Tilbake til meny for lokalhistorie
Tilbake til meny for krigsminner
Tilbake til meny for historiske steder

Det er ikke tillatt å kopiere bilder og annet stoff til annet bruk uten tillatelse. Kontakt epost post@slektsdata.no eller mobil 975 16 660. Kilde skal alltid oppgis. Copyright ©

 

 

Kråkås med Bingentårnet midt på bildet Flyfoto fra 1956.

 

 

Fjellet Kråkås midt på bildet. Veien til Unneberg går oppover mot høyre i bildet.

 

Fjelltoppen Kråkås sett fra nord. Omtrent midt på bildet lå Stratos.

 

Bilde på side 65 i boken Olstad, Finn; "Sandefjords historie", bind 2, Sandefjord Kommune 1997, ISBN 82-993797-2-5
Bildetekst: På toppen av Kråkås på Hasle bygde Oliver Bingen sin radioamatørstasjon "Stratos". Tårnet var 12 meter høyt og med en 20 meters antenne fikk han kontakt med amatører i Amerika, Australia og Syd-Afrika, og hadde også kontakt med hvalfangere på vei til feltet. Bingens radiosignatur var LA1F, en av de aller første lisenser i landet. Tårnet sto frem til ca 1970.

 

Bilde på side 197 i boken; Davidsen, Roger og Sandar Historielag; "Et sted i Sandefjord", 2008, ISBN: 978-82-994567-5.
Bildetekst: På toppen av Kråkås på Hasle bygget ingeniør og radiohandler Oliver Bingen tårnet "Stratos" som ble beskrevet som en enestående radioamatørstasjon. Tårnet hadde en grunnflate på 5 x 5 meter, og var 12 meter høyt. Bygget før siste verdenskrig. Tårnet ble revet i 1960-årene i forbindelse med boligbygging på stedet. Radiostasjonen hadde en effekt på 50 W som var den største effekt som var tillatt i Norge. Bingens radiosignatur var LA1F, og var blant de aller første lisenser som ble gitt her i landet.
Fotografiet er utlånt av Morten Andresen som er Oliver Bingens barnebarn.


Utdrag fra boken: Møller, Vilhelm; "Sandar", bind III, Sandefjord Kommune 1977, side 162:
Radiosenderen på Kråkås
Sandefjords første betydelige radioamatør, Oliver Bingen, bygde i 1936 et 12 meter høyt betongtårn på Kråkås. Tårnet fikk navnet Stratos, og rommet etter datidens forhold en stor og meget avansert radiosenderstasjon, med laboratorium for eksperimenter, studio og mottakerrom. Bingen var en mann med mange ideer. Han kunne godt tenke seg å benytte plattformen på toppen av tårnet som en utsiktsplass der besøkende kunne beundre utsynet over omegnen og havet, lytte til radiostasjonens egne program, og kanskje hygge seg med en kopp kaffe.
Av forskjellige grunner kom Bingen aldri til å få realisert disse publikumsvennlige planene. Men faglig sett holdt hans radiostasjon mål. Senderen ble i den lokale presse karakterisert som "verdens kraftigste private radiosender" som skulle kunne sende program jorda rundt. Bingen fikk da også det ærefulle oppdrag på besørge kortbølgesendingen til hvalfangerne i Antarktis.
Under krigen tok tyskerne radiotårnet på Kråkås, og etterlot det i en særs dårlig forfatning. Og i årene etter krigen fikk utviklingen innenfor radioteknikk så hurtig at Bingen ikke fant det rasjonelt å satse videre på en videre utbygging av sin radiostasjon.
En del radioamatører i Sandefjordgruppen av NRRL med kjennetegn LA3S fikk i begynnelsen av 1960-årene tillatelse til å benytte tårnet Stratos, og drev en interessant virksomhet noen år. Men med boligutbyggingen i Kråkåsområdet ble tårnet revet.

 

Bildetekst: En del av Hasle-området med Kråkås til høyre.
Man kan se Bingentårnet til høyre i bildet.
Bildet står på side 160 i boken Møller, Vilhelm; "Sandar", bind III, utgitt av Sandefjord Kommune 1985.



Tiden 1960-1965:
Jeg var mye i Bingentårnet kalt "Stratos" i min ungdom. Som radioamatør LA8GJ og ivrig medlem av Sandefjordgruppen av Norsk Radio Relæ Liga hadde vi kursvirksomhet der, og det ble også brukt som klubblokaler. Gruppen hadde også sitt radioutstyr der. Utstyret var stort sett store rack med kraftig utstyr som stammet fra hvalfangstflåten.
I det 3 etasjer høye tårnet laget i betong med høy antenne på taket på et utsiktsplattform lå det rester etter den stor radiostasjonen som Oliver Bingen brukte for å sende til hvalfangerne i Sydishavet. Han hadde også før i tiden montert opp en enorm stor høyttalertrakt som stakk ut på utsiden for spille musikk utover i hele distriktet.

Den stor sveisede døren inn til tårnet var formet som det tekniske symbolet på et radiorør med katode, gitter og anode.

Tårnet og eiendommen ble kjøpt av disponent Gunnar Enge som drev firmaet "Ditmar Enge AS" i Sandefjord. Dessverre ble tårnet revet i forbindelse med bygging av enebolig på stedet.

Jeg har egne bilder og avisartikler fra stedet, men disse har blitt utlånt i forbindelse med en avisartikkel og senere ikke tilbakelevert. Bildene blir lagt ut når negativene blir gjenfunnet i eget bildearkiv.


Oliver Bingen, født 15.05.1891, død 28.05.1961. Radioamatør, drev radioforretning og verksted i Kongensgate i Sandefjord.
Ble arrestert av Gestapo 15.03.41 sammen med Øyvind Ask, Andreas Bertnes (også radioamatør), Johan Midttun, Sigurd Gaasholt, Thor Devik, Bredo Haraldsen, Sverre Vefling og Arne Skau-Olsen. Dette var den såkalt "Ask-gruppen" tilknyttet Milorg i Sandefjord. Ask, Bertnes og Midttun fikk dødsdom og ble senere skutt 04.12.41. De andre fikk flere års tukthusstraff. Gaasholt og Devik døde i fangenskap. Haraldsen ble frifunnet.

 


http://www.sb.no/article/20050922/BOLIG/109220110
Fra radiotårn til tettbebyggelse

Bolig, Publisert: 22.09.05, Tor Skagun

Utviklingen av områdene nordøstover fra Gokstadveien mot Unneberg, From og Råstad, skjedde med eksplosiv fart da det først ble igangsatt etter siste verdenkrig.
Den fredelige veitraséen som ses i nedkant av dagens flyfoto, sneglet seg forbi Vollane over Unnebergjordene, frem til From som den gangen hadde distriktets skole. Her ute lå Mjølløst som skulle bli velkjent som arbeids- og ettervernshjem. Lenger ute lå Råstad stasjon som den første etter Sandefjord Jernbanestasjon i retning mot Tønsberg. Men Jarlsberg-Svarten, som togene på Vestfoldbanen ble kalt den gangen, hadde mange flere stoppesteder den på den tiden både før og etter den delen av banen som er blitt med i dagens oversiktsbilde.
Beskjeden bebyggelse
Veitraséen nedenfor jernbanelinjen i bildet er starten på fortidens eneste vei fra Hasle til Råstad. Første stoppested etter Vollane, som området her heter, var Unneberg sør der det store trafoanlegget ligger i dag, utenfor høyre bildekant. Stedet ble stort sett kalt vaktboligen. For det var her de jernbanefolkene holdt til som sørget for å heise og senke jernbanebommene. Så var det strak linje til neste stopp ved Haraldsrød, rett øst for Unneberg skole. Fra Vollane og frem til Råstad var det lenge sparsom eller beskjeden bebyggelse. Det var stort sett hus tett inntil Råstadveien/Unnebergveien.
Så skjedde flere ting omtrent samtidig. Først kom den store utbyggingen av Unnebergområdet for vel 40 år siden, og så ble det bygget mer på Vollane og ikke minst skjøt boligene i været på Kråkås som i bildet ses i overkant av dagens Råstadvei nord for jernbanesporet.
Her hadde Oliver Bingen sitt en gang så berømte radiotårn "Stratos", som var åsens eneste bygg en tid. I lokalavisene den gangen ble tårnet kåret til verdens kraftigste private radiosender. Men under andre verdenskrig herjet tyskerne voldsomt med tårnet, og da freden kom måtte Oliver Bingen skrinlegge sine omfattende planer for tårnet, og det ble i noen år stående før det ble revet og tomten på Kråkås høyeste punkt ble bebygget med bolig.
Krevde ny skole
Da Kråkås var ferdig utbygget, og Unneberg fikk både flermannsboliger og eneboliger, ble det etter hvert mange mennesker som bosatte seg på denne siden av byen. Dette fikk følger for skolen på From, og ny skole ble bygget ved veien som går fra Råstadveien og opp til Unneberg vestre og derfra helt inn i Hjertåsskogen.
Kråkåsbebyggelsen glir pent inn i boligområdet rett nord for industribyggene på Hasle med Elvarm som det mest kjente.
Det nok ikke riktig å forlate områdene vi her har vært innom uten å minne om at Unneberg i gammel tid var adelig, og før datidens Unneberg-gård ble stykket opp var den blant Sandars største gårdsbruk. Det hører også med til historien at Unneberg kanskje har vært kongsgård en gang tidlig i middelalderen.