Tilbake til start
Tilbake til meny for lokalhistorie
Tilbake til meny for krigsminner
Tilbake til meny for historiske steder

Det er ikke tillatt å kopiere bilder og annet stoff til annet bruk uten tillatelse. Kontakt epost post@slektsdata.no eller mobil 975 16 660. Kilde skal alltid oppgis. Copyright ©

 

 

Se denne linken til artikkel i Sandefjords Blad; http://www.sb.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20011221/NYHETER/160019&SearchID=73261544462062

Her ute ligger bombene

 http://www.sb.no/polopoly_fs/1.785324!/image/2728051639.jpg_gen/derivatives/derivative_article_468/2728051639.jpg?modified=1263229225000
 

«Hektor». –Her lå «Hektor» et stykke utpå vannet. En av bombene falt mellom akterstevnen og land.

Tekst: Bjørn Hoelseth
bjorn.hoelseth@sb.no
 

Det forteller Arne Lundquist (76), som under krigen arbeidet på FMV og opplevde flere av bombeangrepene våren 1945. Også han kan bekrefte at minst en av bombene som hadde «Hektor» som mål, ikke detonerte, men fortsatt ligger på bunnen et sted mellom Fjellvik/Huvik og et punkt midtfjords i retning bysiden.
Nå har han ledet oss ned «Garnbakken» der han lekte så mye som guttunge, og står nede ved trossefestene for båtene i opplag mens han peker utover i retning Brødrene Berggreen.
–Flere av båtene som var i opplag her, lå et godt stykke ute, man måtte bruke lettbåt for å entre dem, så det nytter ikke å lete kloss ved land, sier han.
Det ble sagt at «Hektor» var ammunisjonsbåt, derfor forsøkte engelskmennene å senke den gjennom flere bombeangrep. Men den unnslapp som ved et under.

Traff også land
Ved samme angrep falt en av bombene oppe i Granasne, og en på oppsiden av Fjeldvig Gjestegård. Den tredje altså i vannet rett aktenfor «Hektor» som da lå akterfortøyd ut for Alf Hansens vikleverksted. Under det neste angrepet – datoene har jeg ikke helt klart for meg – var flyverne helt på villspor, for da slapp de hele bombelasten der hvor Gokstad skole nå ligger, forteller Lundquist.
Han bodde på «Utsikten» (Huvikveien 15) helt ute på pynten, der nabohuset fikk skrellet av hele den ene veggen under et av bombeangrepene. Men den verste opplevelsen hadde han under det første angrepet 25.februar.
–Det var vel ved 23-tiden om kvelden, jeg satt hjemme og spiste kveldsmat som mor hadde gjort i stand, da flyalarmen gikk. Måtte på med ytterklærne med det samme og ta på det røde armbindet, for jeg var i det sivile brannvernet. Vi var en åtte-ti mann som gjerne møttes utenfor Huvikveien 28, hvor doktor Morgan Wabø hadde kontoret sitt.

Så falt en bombe...
Her møtte også de som var med i det sivile luftvernet. Blant dem som vanligvis møtte, var Finn og Bjarne Løchen, Rudolf Stenseth (Sørensen), Martin Røhne Nilsen og flere andre. Akkurat den kvelden var det bare Rudolf og jeg som møtte opp. Vi så et fly i stor høyde som stupte ned og kom rett mot oss, og ble enige om at det så litt skummelt ut. Rudolf gikk ned i gården der han bodde (i nummer 28), og jeg i retning av «Utsikten». Jeg kom så vidt ned i Ekenesbakken da det smalt. Skal si det smalt, ja! Jeg ble slengt nedover bakken, mens stein og splinter føyk over meg. Hele ledningsnettet i lufta, telefon og elektrisitet, datt ned over meg. Jeg skal si det var et fyrverkeri da alt dette kortsluttet!
I noen sekunder ble jeg liggende å kjenne etter om jeg levde, og fikk til slutt viklet meg ut av alle ledningene. Deretter satte jeg personlig rekord både i 100- og 200-meter, raste forbi «Klippen» med gamle fru Karine Andersen som jeg ikke hadde tid til å hjelpe akkurat da, og stanset ikke før oppunder Revås der det var noen store steiner å søke ly bak.

Hatten i krateret
Her lå jeg og skalv på hender og føtter en tid, mens neste bølge bombeangrep foregikk, og tenkte på hvordan det hadde gått med dem hjemme. Jeg vasset i snøen opp på en ås der jeg kunne se hjem, men der var det bare blå røyk. Så har de vel gått i tilfluktsrommet på skolen, tenkte jeg, og gikk dit for å forhøre meg. Der traff jeg min gamle lærerinne, Ruth Bjørvik, som skrek opp da hun fikk se meg, jeg så nok ikke særlig vakker ut.
Ingen foreldre var å se, så jeg ruslet ned i Fergeveien, der en masse mennesker kom bærende på sengeklær og andre ting. De måtte bort fra det bombeherjede området, for alle vinduer var knust, og februarkulda gjorde det utrivelig å oppholde seg «innendørs». Jeg tok snarveien over «Gervalda Street» og traff på Nyborg i nummer 30, som sa jeg måtte gå hjem, for der lette de etter meg. Far hadde funnet hatten min i bombekrateret. Det ble litt av en gjensynsglede, det var som jeg var stått opp fra de døde, forteller Arne Lundquist.

Stige i hodet
Alt på «Utsikten» bortsett fra veggene var knust, selv dør- og vinduskarmer var revet ut. Endeveggen i «verkstedhuset» (nr. 17) var revet helt bort, det så ut som et dukkehus i stort format. Rudolf hadde det gått bra med, han hadde fått en stige i hodet, men var ellers hel.

bjorn.hoelseth@sandefjords-blad.no

 Publisert: 21.12.2001