Flyangrep 23.04.1945

 Tilbake til start
Tilbake til meny for lokalhistorie
Tilbake til meny for krigsminner
Tilbake til meny for historiske steder

 

Det er ikke tillatt å kopiere bilder og annet stoff til annet bruk uten tillatelse. Kontakt epost post@slektsdata.no eller mobil 975 16 660. Kilde skal alltid oppgis. Copyright ©

 

 

Bilde fra artikkel "Barneminner fra april 1945" av Harald Fevang i Sandefjords Blad 17.04.10 side 26
Bildetekst: Dette bildet viser Huvikveien 3 før det ble ødelagt av engelske bombefly i 1945. I hagen sitter eierene Christian og Charles Dahl med familie.

Bilde fra artikkel "Barneminner fra april 1945" av Harald Fevang i Sandefjords Blad 17.04.10 side 26
Bildetekst: Dette viser huset etter bomberaidet mot Framnes 23. april 1945.

Fra artikkel "Barneminner fra april 1945" av Harald Fevang i Sandefjords Blad 17.04.10 side 26:
Våren 1945 gikk Aud Gunn og Gerd Johanne i 2. klasse på Framnes skole. Og i Sandefjord var det nettopp på Framnes de mest dramatiske hendelser fant sted de siste ukene av krigen. Aud Gunn Fevang som den gang het Grønhovd, forteller følgende:
1944 hadde vi besøk hjemme av en mann som var sjef på Vera og het Felix Gunszt. Etter det store flyangrepet på Framnes i desember dette året, falt et engelsk Halifax-fly ned påVera og eksploderte, og jeg husker hvor uhyggelig jeg syntes det var at denne mannen bare ble helt borte i den veldige eksplosjonen. Han ble aldri funnet.
Senere på våren fikk huset til en av jentene i klassen en fulltreffer av en bombe som var ment mot en av båtene på havna. Lufttrykket blåste bort et av nabohusene og en stor stein kom fykende inn kjøkkenvinduet til en klassevenninne mens de satt og spiste middag. Merkelig at ingen mistet livet den gang. Spør om vi var redde i klassen vår.
Hjemme hos oss hadde vi alltid varme klær hengende i gangen som vi måtte ta på oss når flyalarmen gikk for da måtte vi søke tilflukt i kjelleren. I garasjen sto bilen vår uten hjul. Dem hadde tyskerne hentet. Dette gjorde sitt til at vi jentene i klassen kunne bruke bilen som lekestue, den kunne jo likevel ikke kjøres med!
Framnes skole ble også en tid okkupert av tyske soldater, og da fikk vår klasse bruke Breili skole om  ettermiddagen i stedet.
I klassen var det stor glede når det ble delt ut svenskepakker. Da fikk vi en liten pappeske hver som gave fra Sverige med sjeldne saker som såpe, sukker, kaviar, sukkertøy og annet snadder. Men vi måtte også ha med skje på skolen av og til, for frøken Joberg porsjonerte regelmessig ut litt tran til alle sammen.
Det var de tyske båtene på havna som skulle bombes, men bombene traff Fjellvikbakken. Lysbomber gjorde natt til dag, og alt skjedde så fort at vi ikke rakk ned i kjelleren før det første smellet. Enda i dag husker jeg den veldige redselen inni meg, og den forderdelige lyden av fly, klirrende vinduer og splinter i husveggen. Men så ble mor og jeg evakuert til Andebu. Også der hadde vi mat og varme klær liggende ferdig i tilfelle vi måtte flykte raskt.
Endelig kom fredsdagen 8. mai. Det norske flagget ble heist, og på butikken sto den tidligere bortgjemte radioen på disken så vi fikk de siste nyhetene. Om kvelden ba jeg "Fader Vår" med tillegget "Takk for freden" som afrtenbønn.
Men flylyder og redsel fra våren 1945 kjente jeg i kroppen til langt ut i femtiåra, avslutter Aud Gunn Fevang.